Samtidens arkitektoniske uttrykk

Det enkle blir skulpturelt

Det formale utgangspunktet er ofte det enkle. En nøytral boks eller en sirkulær form, hvor det legges til noe mer, et skulpturelt uttrykk. Det skulpturelle bidrar til at byggverkene signaliserer noe utover formen i seg selv, og synes å ha en relevans til ideen om ikonisk arkitektur.

Denne streben etter reduksjon av formale virkemidler har vært et sentralt trekk, og nullstilling av formgivningen er omtalt som ”the zero degree of architecture”.[1] Arkitekt Peter Eisenman, påvirket av dekonstruktivismen, tenkte ut en form for nullpunktsarkitektur som søkte tilbake til det basale, splittet det opp og satte det sammen igjen, rommet det gamle, men helt annerledes og autentisk.[2]

Kontrast og motsetninger, det dekonstruktive           

Arkitekter utfordrer landskapet samtidig som de tar hensyn til om den omkringliggende natur tåler kontrasten. Å skape motsetninger i arkitekturen gjøres på flere måter. Kontrast kan frembringes ved å plassere vertikale og horisontale former mot hverandre, eller ved å bruke kontrasterende materialer og farger. Diagonaler og skjeve volumer er metoder som anvendes i stor utstrekning, som har tydelige referanser til dekonstruktivismen, med distinkte og synlige former som utløser dynamikk.

Som stil brøt dekonstruktivismen med postmodernismen ca. 1990. Bortsett fra de utvendige forskjellene har de to bevegelsene mye til felles, med fokus på sted, identitet og mening. Dekonstruktivismen hviler, som postmodernismen, på pilarer av symbolske meninger hvor arkitekturens form blir sett på som metaforisk. Eneste forskjell mellom de to ismene er at postmodernismen i de senere år er akseptert som en universell og anvendelig stil, mens dekonstruktivistisk arkitektur kun har klart å oppnå oppmerksomhet på utstillinger, i publikasjoner og bøker, i det vesentlige på det kulturelle området.[3]

Seattle Central Library, OMA, Rem Koolhaas
Seattle Central Library (1999-2004) av Rem Koolhaas

Skjevheter og diagonale overlappinger av rektangulære og trapesformete stenger var en gjennomgående trend i arbeider av arkitektene OMA Rem Koolhaas, Daniel Libeskind, Coop Himmelblau, Frank Gehry og Zaha Hadid.

Filosofen Jacques Derrida var dekonstruktivismens mest kjente forkjemper. Dekonstruksjon er ikke en teori om mening, men innebærer krav til mening. Derrida presenterer en meningsteori hvor betingelsen for mening er å finne i handlingen mer enn i kontekstualiseringen.[4] Dekonstruktiv diskurs er en form for kommunikasjon som rister strukturer på en måte som synliggjør strukturelle svakheter. Heideggers uttrykk Destruktion und Abbau betyr ifølge Derrida ikke ødeleggelse, men nedriving av de strukturelle lag for å finne ut hvordan en konstruksjon er konstituert. Å få en bygning til å skjelve eller riste er ikke å la den kollapse ved å utsette den for ekstern kraft, men å utforske bygningen innenfra, konsolidere strukturen, imitere dens spesielle fasong, repetere og utfordre grensene, åpne opp strukturer og finne skjulte svakheter.[5]

Hensikten med dette spill av kontraster har Snøhettas Kjetil Trædal Thorsen formulert slik i et intervju med ArchIdea i 2003: ”Kontraster skaper spenning, og dermed begynner bygningen å ”skjelve”, så å si.

Arkitektur blir språk, symboler

Ideen om at bygninger er bærere av mening kom med postmodernismen, stilen som delvis begynte som en nyklassistisk inspirert historiserende stil før den kom under innflytelse av det lingvistiske systemet, semiotikken. Dette henledet oppmerksomheten på den symbolske dimensjonen i arkitektur.[6] Analogien mellom arkitektur og språk førte til at bygningskunsten skulle fortelle historier, og de enkelte bygningsdeler ble behandlet som de var elementer i et språk, med struktur og grammatikk.[7] Arkitekturkritiker Aaron Betsky skriver at fortellinger erstattet det tidligere programmet for unge arkitekter, og i disse fortellingene ble arkitekturen transformert til hva som var der fra før, en landskapsjobb mer enn en oppfyllelse av menneskelige behov.[8]

The City of Culture, Peter Eisenman
Peter Eisenman, The City of Culture (1999-2005), Santiago de Compostela, Spain Foto: Xosema , tilgjengelig under CC BY 4.0 lisens

Les også om ikonisk arkitektur http://winearch.no/arkitektur/ikonisk-arkitektur/

[1] Espen Johnsen, “Minner om modernismen” i Årbok 2003, Arkitektur i Norge, (Oslo: Forlaget Bonytt AS, 2003), 105.

[2] Kim Dirckinck-Holmfeld (red.), Velfærdsfesten, i Dansk arkitektur siden 1754, (København: Arkitektens Forlag, 2007), 337.

[3] Hans Ibelings, Supermodernism: architecture in the age of globalization, (Rotterdam: 2002), 24.

[4] Christopher Norris & Andrew Benjamin, What is Deconstruction? (London: 1988), 34–35.

[5] Mark Wigley, The Architecture of Deconstruction: Derrida’s Haunt, (Cambridge Mass.: 1993), 42.

[6] Ibelings, Supermodernism, 13–14.

[7] Nils-Ole Lund, Nordisk Arkitektur, (København: 2001), 301.

[8] Aaron Betsky, ”Building (in) the brave new world” i Experimental Architecture in Los Angeles, (New York: 1991), 47–49.